Politisk værvarsel for 2020

2019 er over. Hva har skjedd og hva kan vi forvente i norsk politikk når 2020 banker på døren?

Senterpartiet

Trygve Slagsvold Vedum kan se tilbake på et fenomenalt godt valgår. Velgerne strømmer til partiet. Hedemarkbonden har økt velgeroppslutningen ved å kommunisere en politikk som tydelig bryter med “regjeringas sentralisering”. Sp vil være Arbeiderpartiets viktigste samarbeidsparti for å realisere en rød-grønn regjering i 2021. Vedum og mannskapet kommer i 2020 til å styre skuta i samme retning som tidligere. Vi kan forvente klar tale som mannen på bygda forstår, med et snev av populisme. Da lover det godt for partiet også i 2020.

Fremskrittspartiet

Det er svært spennende tider for FrP. Partiet mistet velgere til FNB under lokalvalget, men klatrer igjen på meningsmålingene. Partiets prinsesse, Sylvi Listhaug, posisjoneres nå for å sanke stemmer. Listhaug er tydelig og godt likt blant FrP-velgerne. I tospann med en returnert Ketil Solvik-Olsen, vil trolig den nyutnevnte Olje- og Energiministeren høste mye tillit i Rogaland. FrP har en god trekløver i Listhaug, Solvik-Olsen og Jensen. Det brygges opp en motpol til den grønne bølgen. Partiet vil i 2020 sette ord på det folket føler, men ikke tør å si. Her blir det ja til kjøtt, olje, bil, fest og moro. Det er en elefant FrP vil tjene på å få ut av rommet!

Høyre

Partiet fremstår samlet. Erna Solberg har klart å opprettholde en borgerlig flertallsregjering, tross mye intern uro. 2020 vil likevel bli året for forandring. Ledelsen i partiet trenger fornyelse. 2. nestleder Bent Høie har allerede takket ja til jobb som Fylkesmann i Rogaland, og yngre røster i partiet har satt spørsmålstegn ved 1. nestleder Jan Tore Sanners fortsettelse. Det gror godt i partiet, og det vil være klokt å la “ungt” pågangsmot slippe til. Solberg må nok også i 2020 bruke tid på å holde regjeringspartiene samlet. Særlig kombinasjonen FrP og Venstre vil by på utfordringer, etter Listhaugs inntog som Olje- og Energiminister.

Arbeiderpartiet

Støre har endelig opplevd noen måneder uten Giske-støy. Likevel viser meningsmålingene begredelige resultater. Partiet profilerer seg med økt miljøfokus. I det kommende året vil vi se et Ap som virkelig prøver å posisjonere seg som et seriøst klima-parti. Ap ønsker å tiltrekke seg de lysegrønne velgerne, som ikke på død og liv må stemme MDG. Samtidig trenger Støre et bedre lag på veien mot regjeringskontorene. Giske er ute av spillet. Tajik har ikke den nødvendige tilliten blant folket. Partiet tørster etter unge og talentfulle spirer som på sikt kan rykke opp i viktige posisjoner.

Sosialistisk Venstreparti

Den tydelige bergenseren Audun Lysbakken er god i debatter og har løftet SV sakte, men sikkert oppover på meningsmålingene. Velgere som etterspør et tydelig sosialistisk parti, finner en trygg havn hos Lysbakken. Kjernesaker som nei til EU/EØS, nei til oljeboring i LoVeSe og fordeling av godene, tiltrekker seg rundt 8 prosent på meningsmålingene. Hvis trenden fortsetter, kan Lysbakken forvente ministerpost i 2021 og et godt valgresultat.

Kristelig Folkeparti

Etter skjebenelandsmøtet i 2018, har Kjell Ingolf Ropstad ført sine disipler inn i en borgerlig flertallsregjering. Men partiet havner stadig under den smertefulle sperregrensen. KrF må fornye sin politikk og stake ut en tydelig kurs for fremtiden. Dagens velgermasse dør ut, og i 2020 må Ropstad makte å vekke liv hos nye velgere. Et kontroversielt tiltak kan være å foreta en navneendring. Kristelig Folkeparti er et navn som tilhører fortiden. Samfunnet er sekularisert, og partiet er tjent med ny identitet. Det forutsetter selvfølgelig også forandring i politikken. Uten nye ideer og fornyelse, vil partiet bli uvesentlige i norsk politikk om få år.

Rødt

Bjørnar Moxnes har lite selskap på Stortinget som eneste representant for Rødt. Samtidig klatrer partiet på meningsmålingene, med et snitt på 5,1 i desember (pollofpolls.no). Moxnes fronter et revolusjonært parti, men fremstår seriøs og behersket. 2020 vil i likhet med tidligere år være en mulighet for Rødt å markere seg. Moxnes fremmet mistillitsforslag mot arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, i forbindelse med NAV-skandalen. Hvis muligheten byr seg i 2020 er det ikke utenkelig at Rødt-lederen bruker anledningen til å bruse med fjærene i en ny sak.

Venstre

Trine Skei Grande har heller ikke i 2019 klart å løfte Venstre. Partiet flørter som vanlig med sperregrensen, og havner i en ugunstig ødemark i regjeringen. Venstre makter ikke kommunisere gjennomslag. Hvis det faktisk har vært noen! Regjeringsslitasjen er tydelig, men omstrukturering i partiet kan være løsningen. Skei Grande ønsker å fortsette, men tiden er inne for å slippe til nye krefter. Abid Raja er en uslepen diamant. Raja er dyktig og har potensiale til å føre Venstre på bedre veier. Samtidig vil vi i det kommende året se mer til miljøvernminister Ola Elvestuen. Statsråd Listhaug og Elvestuen må samarbeide i mange klimarelaterte saker, og vi kan forvente hyppige konflikter.

Miljøpartiet De Grønne

Velgere styres av følelser, og ledes av indre instinkter. I 2019 har en stor andel av befolkningen følt mye skam. Fly, kjøtt og forbruk vekker negative følelser hos mange, og MDG har seilt opp på målingene med sin troverdighet. Partiet tar klimautfordringene på alvor, og scorer særlig høyt blant unge i urbane områder. Det er lite som taler for at trenden vil avta i 2020. MDG gjør klokt i å fortsette med sin ambisiøse klimapolitikk. Oljekranen kan ikke skrus helt av, men det hersker liten tvil om at vi fortsatt har forbedringspotensiale når det kommer til utslipp.

Raja jakter makten i Venstre med utspill om “brun propaganda”

Etterdønningene av kommune- og fylkestingsvalget har gitt grobunn for en ny regjeringskrangel. Samtlige av regjeringspartiene opplevde tilbakegang ved valget. Lokal valgkamp havnet i skyggen av krangling om bompenger mellom de fire styrvingspartiene. Nå er det duket for nok et opprør. Denne gangen innad i Venstre og anført av Abid Raja.

Foto: Vidar Ruud (NTB scanpix)

Over og ut for Venstre?

Venstreleder Trine Skei Grande hadde lite å smile for etter årets katastrofevalg. Partiet havnet under sperregrensen, og fikk 3,9 prosentpoeng. Årsakene kan være mange, men det hersker liten tvil om at Venstre må redefinere veien videre. Hvor vil vi? Hva står vi for? Og ikke minst; hvem skal lede partiet fremover?

Raja vil sitte i førersetet

Like før helgen kom parlamentarisk nestleder i Venstre, Abid Raja med utspillet som har satt sinnene i kok hos FrP. “Vi skal si klart og tydelig fra hver gang Siv Jensen eller Sylvi Listhaug kommer med brun propaganda“. Siv Jensen var raskt ute med å kommentere at dette var helt uaktuelt med slike uttalelser. Jensen forventet at Skei Grande ville rydde opp i egne rekker umiddelbart!

Intern uro i et skadeskutt Venstre

Velgerne har vendt Venstre ryggen. Det liberale partiet med hjerte for klima og miljø har blødd velgere til blant annet MdG de siste årene. Spekulasjoner om maktkamp i partiledelsen har heller ikke vært bærekraftig for partiets oppslutning. Samtidig er det en dårlig løsningen å gå til angrep på FrP. Det svekker velgernes tillit til regjeringen.

Tåler FrP mer drittslenging fra samarbeidspartnerne?

I dagens politisk kvarter var FrPs Jon Helgheim tydelig på at FrP har hatt samme standpunkt rundt innvandringsspørsmålet de siste ti årene. En restriktiv, men rettferdig innvandringspolitikk. Venstre visste hva de kunne forvente av FrP, da de gikk inn i regjeringen. I likhet med Venstre, sliter FrP med velgerflukt og skuffende valgresultat. Utålmodige FrPere blir nok lite samarbeidsvillige når Raja anklager partiet for å spre brun propaganda.

Regjeringen må smile sammen igjen

Hvis regjeringssamarbeidet skal bedres, må regjeringen skape tillit, troverdighet og være tydelige. Til tross for en turbulent valgkamp og utspill fra Raja, bør statsministeren og hennes utvalgte menn og kvinner se mot fremtiden, sammen. Velgerne opplever regjeringstro og støy i mediene når partiene angriper hverandre åpent i media. Det er hverken regjeringen eller regjeringspartiene tjent med.

“Jeg liker drømmer for fremtiden bedre enn historier om fortiden” – Thomas Jefferson

Regjeringens bompenge-kommunikasjon

Bompenge-kaoset har preget det offentlige ordskiftet i flere uker. De fire regjeringspartiene har slitt med å komme til enighet i bompengesaken. For mannen i gata oppfattes det som en splittet regjering som krangler høylytt i media. Åpenbart har regjeringens krangling påvirket kommune- og fylkestingsvalget, men hvem har kommet best ut av bompengestriden?

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Å eie en sak

Tarjei Skirbekk skriver i boken “Hvordan vinne valg” om partiers sakseierskap. Partiene som har høy tillit hos velgerne, på et saksfelt velgerne bryr seg om, vil “eie” saken. Bompengeopprøret har vist at en betydelig del av velgermassen er opptatt av bompenger. I Bergen ble bompengepartiet størst ved en måling, og FrP har blødd velgere til FNB.

En regjering som trekker i hver sin retning

Opprørerne har i stor grad lykkes. Bompenger har blitt satt på dagsorden. Alle andre saker har blitt skygget over, til fordel for FNBs éne sak. Samtidig er det mye utydelig kommunikasjon fra regjeringen. Det har blitt utarbeidet en skisse, det har vært ekstraordinære landsstyremøter, konstruktive samtaler og man har jobbet for å finne en løsning der alle de fire regjeringspartiene får gjennomslag. Folket sitter igjen med et inntrykk av politisk kaos.

Folket vil ha handling

Ola Nordmann vil se lavere priser i bomringen. Thats it! Ofte er det viktig å kommunisere et enkelt og forståelig budskap til mottaker. KISS; Keep It Simple Stupid. Mannen i gata er ikke opptatt av utvalg, høringer, skisser og sonderinger. Han vil ha handling. Derfor er det bra at Erna Solberg nå har skåret igjennom og vist tydelig ledelse. Det har tatt tid, men statsministeren er avhengig av at regjeringen nå kan finne en løsning og gå videre.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Ringvirkninger

Regjeringsbråket har ført til at mange av valgkampsaker ikke har fått ønsket oppmerksomheten. Nå blir det spennende å se om de rødgrønne, med Støre i spissen, makter å få sine kjernesaker på agendaen. Det hersker liten tvil om at FNB er seierherrene i årets valgkamp, når det gjelder å få sin sak på dagsordenen.

Har FrP tilgitt KrFs drittslenging?

KrFs skjebnevalg i høst satte hele det politiske Norge på pause. Nå venter utfordrende regjeringsforhandlinger med ønske om å danne en borgerlig flertallsregjering. Erna Solberg er positiv til at man nå kan legge grunnlag for mye god borgerlig politikk, men har Frp tilgitt KrF?

Høstens politiske kaos med Knut Arild Hareide i spissen har svekket KrFs omdømme blant FrP politikere og velgerne. Siv Jensens disipler har måtte finne seg i en rekke beskyldninger fra KrF-leiren. “FrP bidrar til et kaldere samfunn!” har vært hovedbudskapet. I tillegg ble reverseringen av tax-free-ordningen vindråpen som fikk begeret til å renne over for FrP.

Det skal bli spennende å se om FrP og KrF makter å samarbeide i en potensiell borgerlig regjering. De to partiene har svært ulike verdisyn og er uenige i mange sentrale politiske spørsmål. Flere viktige FrP-personligheter er lei KrF. Christian Tybring-Gjedde mener det er et tynnslitt samarbeidsklima. Det er nok mange som er enige i Tybring-Gjeddes syn på samarbeidsmulighetene.

Et regjeringssamarbeid preget av mye KrF-politikk vil være å se på som et stort tap for de fleste i FrP. De fleste har nok høstens “drittslenging” fra KrF friskt i minne, og ser på regjeringsforhandlingene som en revansjemulighet. Særlig i spørsmålet om innvandring, som er FrP-kjernesak nummer én, må nok KrF forvente å strekke seg langt.

Siv Jensen kommer trolig til å fremstå samarbeidsvillig og positiv til regjeringssamarbeidet. Samtidig vil det nok ta lang tid før majoriteten i FrP glemmer KrF-lederens utspill i mediene høsten 2018. Det kommende politiske året skal bli spennende å følge. Det betente forholdet mellom FrP og KrF blir tatt med inn i 2019, og det blir interessant å se resultatet av regjeringsforhandlingene på Hadeland.

“Tilgi dine fiender, men glem aldri deres navn.” – John F. Kennedy